Viken Teaterråd var tilstede da Rykte Teater satte opp «De dødes tjern» av Bernhard Borge i mars. Teaternytt blei nysgjerrig på instruktørens betraktninger i den sammenheng, dette er ei fortelling de fleste enten kjenner i bokform eller via filmen fra 1958, der blant annet Henki Kolstad spiller en av hovedrollene. Stykket er ikke hyppig frekventert i institusjonsteatrene, derfor er det både utradisjonelt og vågalt å sette det opp og gjøre det relevant for et publikum av 2022. Hvordan har instruktøren tenkt? Og hvordan har prosess og utarbeidelse foregått i forhold til dette? Erik Borchsenius forteller om hvilke erfaringer han har gjort seg i forkant, underveis og i etterkant av produksjonen.
Hvordan kom du på ideen om å sette opp « De dødes tjern»?
For noen år siden var jeg innom et bibliotek og lette etter en god bok. Mens jeg sto der blant alle bøkene kom jeg på at jeg aldri hadde lest noe av André Bjerke. Jeg lette i hodet etter titler og fant ingen bortsett fra tittelen på en film fra 1958 med tittelen; «De dødes tjern». Jeg hadde sett filmen, men aldri lest boken og dermed var beslutningen var tatt. Jeg lette etter tittelen i boksamlingen og til min overraskelse var det navnet på en annen forfatter som dukket opp; Bernhard Borge. Litt perpleks tok jeg imot et tykt bind med Borges romaner fra en bibliotekar.
Det viste seg at Bernhard Borge og André Bjerke var én og samme person. Men det var ikke stuerent for en god litterat å skrive krim og spøkelseshistorier på den tida og derfor hadde Bjerke funnet et pseudonym for seg selv. Noe jeg burde ha visst om jeg hadde fulgt med i norskundervisningen – eller noe man hoppet over fordi krim og spøkelseshistorier ikke er god litteratur. Kanskje var det en kombinasjon av nevnte faktorer?
Endelig satt jeg i godstolen og leste bok etter bok; «Nattemennesket», «De dødes tjern», «Døde menn går i land». Alle godt skrevet og fulle av subtil humor. Det morsomste ved de to første var meta-aspektet, hvor forfatteren Borge er deltager i historien og nedtegner den etter at hendelsesforløpet er avsluttet, Borges mange referanser til andre krimforfattere og hans venners forhold til kriminalromanen. Alt var der. Bjerke beskrev sannsynligvis sin egen situasjon i litterære kretser. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å bla om resten av kvelden og natten. Bøkene ble slukt og fortært og jeg så for meg hvordan jeg kunne ha lest dette som 12-åring med lommelykt under dyna. Noe jeg ikke hadde gjort.
Etter gjennomlesning tenkte jeg på filmen. Den var en spenningsklassiker i norsk filmhistorie. Jeg besøkte bibliotekets filmsamling, og der sto den og ventet på meg. Norske klassikere står ofte å støver ned i filmsamlinger, men jeg merket meg at dette omslaget var slitt. Det var tydelig fortsatt en populær film blant oss cinetaster.
Jeg tittet på den og fant den interessant. Mens jeg satt der og tittet begynte hodet å undre. Det fantes en bok og noen hadde gjort en film. Hadde noen gjort teater av denne historien? Og hvordan kan man visuelt løse noen av scenene? Noen hadde gjort teater av fabelen. Jeg leste manuset og gjespet, det var ingenting der av det som var spennende med fortellingen – en statisk tekst uten handling. Igjen ristet jeg på hodet. Det må da være en bedre måte å iscenesette denne klassiske historien i norsk krim -og spøkelseslitteratur. Og det var der det begynte, og det var slik det fortsatte. Undring. Løsning. Forkastelse. Igjen og igjen. Det gikk lenge rundt i hodet på meg. Til det endelig slapp fra meg og lå på vent i bevisstheten.
Hvorfor mener du stykket er bra for Rykte?
Koronatiden stoppet det meste, også den produksjonen Rykte jobbet med som hadde tittelen «De 39 trinn» – boken som gjorde Hitchcock til Hitchcock en gang på 1930-tallet. Vi mistet både skuespillere og motivasjonen for dette stykket. Styret i Rykte hadde tatt beslutningen å sette opp «De dødes tjern» ved en senere anledning. Da motivasjonen for å fortsette overnevnte produksjon svant hen foreslo jeg å endre til «De dødes tjern», men jeg var ikke interessert i å bruke det manuset som eksisterte da det manglet det vesentlige: Spenning!
Vi spurte pent om vi kunne skrive vår egen tekst og fikk overraskende tillatelse til dette. Jeg må innrømme at jeg hadde sett for meg en lang forhandlingstid, at noen ville stoppe en amatør å kludre med en klassisk tekst. Men heldigvis finnes det fortsatt noen undere igjen i verden!
Teatergruppen Rykte er en gruppe med stort aldersspenn, varierende litterær interesse og ferdigheter. Når jeg skrev teksten prøvde jeg å se for meg hvordan de forskjellige aktørene ville takle denne situasjonen. Noe jeg oppdaget i skriveprosessen var at rollefigurene nesten alltid var tilstede, men de hadde ikke alltid en replikk å gjemme seg bak. Dette er en utfordring for en hver skuespiller. Hvordan spille uten replikker? Hva gjør jeg nå? Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er på scenen når jeg ikke har replikker. Men dette ble stykkets signatur; være til stede uten replikk. Og dette er grunnen til at det passer en gruppe som Rykte, det ble en tekst de ble utfordret i å være skapende på scenen. Hvordan hjelpe hverandre som et ensemble uten at noen ble større roller enn andre. Skuespillerne tok utfordringen med forskjellig forståelse, noen hang fortsatt igjen i mantraet; Hvis jeg ikke har replikk så kan jeg gå ut og vente til det er min tur – noe de ikke fikk lov til. I etterkant, etter at forestillingen er over, kan se at de fleste aktørene har vokst på!
Hvorfor mener du stykket bør vises i dag?
«De dødes tjern» er som da den ble skrevet i 1941 en god spøkelseshistorie. Den har alle de klassiske elementene som vi i dag kaller klisjeer, men mange elementer var nye da historien ble skrevet. Den var fersk og frisk i sin tid og som nevnt tidligere – alt man ønsker er å bla videre.
Hvorfor vi skal gå i teatret å se denne formen for underholdning er det vanskeligere å svare på. Incesttemaet i historien var vovet på 40-tallet og er fortsatt et tema vi ikke ønsker å snakke for høyt om, og søskenkjærligheten mellom Lillian og Bjørn Werner blir aldri kjønnslig så langt det er beskrevet i boken eller på film eller teater (den er tydeligere i den siste filminnspillingen av boken). Borge/Bjerke har ingen agenda med å sette lys på dette temaet, det forblir et bakteppe for en mentalt forstyrret person og en eiertrang. Igjen tar verken boken eller filmen stilling til temaet i større grad, og selv har jeg ikke sett på dette som temaet som mer enn et bakteppe og har ikke hatt noen grunn til å problematisere det. Det vi sitter igjen med er en god spøkelseshistorie. En time foran peisen i spenning mens vi lytter til radioteatret, hører bestemor lese eventyr eller ser på fjernsyn, og dette bringer meg til neste spørsmål.
Hvordan måtte du bearbeide og tilpasse manuset?
Min barndom var preget av radio og hørespill, en teaterform som stimulerer fantasien gjennom lyd og tekst. Borges tekst hadde også blitt radioteater, og som boken og filmen var den også svært populær. Dette var den første assosiasjonen som kom. Den andre ideen handlet om rom – hvordan kan man flytte raskt mellom forskjellige rom uten at det blir et gigantisk og langtrukket sceneskift? Når jeg skriver, tenker jeg alltid i rom. Det tredje grepet som ble viktig var å hoppe litt fram og tilbake i tid. I boken er de mest spennende avsnittene utdrag fra dagbøker, gamle politirapporter, drømmer og fortrolige notater, og hvordan beholde denne fortellermetoden ble utfordringen. Ettersom jeg ikke liker lange og kjedelige fortellinger ble det også en utfordring å gjøre teksten så kort som over hodet mulig. Jeg ønsket en forestilling på en time (vi bommet med 5 minutter og endte på 65 minutter).
Når jeg satt meg ned med skrivemaskinen var det mye som intuitivt måtte distanseres og oppfattes som om det var fra drømmeverden. Min fascinasjon for radioteater fikk lov å vise seg, og jeg valgte å løse mange av scenene som lydinnspillinger hvor aktørene på scenen komplimenterte teksten uten å si et ord. Igjen utfordringen med å være på scenen uten tekst.Dette grepet håpet jeg ville gi en tekstur av spøkelseshistorie, drøm og gjenfortelling av noe som hadde skjedd før. Noen tekster forsterket vi med lysbildeserier fra dagbøkene, spesielt «Sagaen om Gruviks grusomme mord på søsteren og elskeren» ble nøye fotografert for å gi en atmosfære av gru. Bjørn Werners dagbok ble noen bildesekvenser som støttet opp under handlingen i teksten og tekstur av den dagboken som befant seg i hytta. Dagbokteksten ble den ledende historiefortelleren under tekstskrivningen, og igjen falt valget på å ha denne fortellerstemmen innspilt og bearbeidet for å gi den riktige atmosfæren.
For å unngå å måtte lage enda et rom i scenografien valgte jeg å la en scene være rent radioteater. Dette var et grep jeg selv fant svært morsomt, men jeg vet ikke om publikum ble like entusiastiske som meg selv. For å sammenfatte dette svaret på spørsmålet om bearbeidelse av teksten så kan jeg si at jeg hentet fram alt det jeg fant morsomt og spennende som barn og kom til meg gjennom radio, tv og litteratur. Jeg prøvde å tilpasse det tidskoloritten fra 1950-tallet; Naivt og underholdende.
Hvilket større regivalg falt på plass med en gang?
Dette er et spørsmål jeg ikke helt forstår, men hvis man med regivalg mener fortellergrep så har jeg nevnt noe av dette ovenfor. Et forsøk på å være tro til grepene i romanen og prøve å etterlikne tidskoloritten fra 1950-tallet. Hvis man med regivalg mener hvordan instruere skuespillerne til å utforske og fylle sine rollefigurer på scenen så blir svaret svært annerledes. Første utfordring er som alltid å rollebesette stykket, det er alltid like vanskelig og grusomt, men var ingen som løp gråtende til et fjernt hjørnet av rommet da dette var utført – det virket som om de fleste var fornøyd med mine valg.
Som alltid er det vanskelig å finne de riktige ordene som setter i gang tankeprosesser hos andre mennesker. Hvordan komme inn i samme verden? Det første jeg gjorde var å vise filmen fra 1950-tallet, da den kunne være en felles bakgrunn for produksjonen og det er viktig at vi alle forteller samme historie, ellers blir det fort forvirring hos publikum. Da manus ble til over en tre ukers periode brukte jeg ensemblet til å lese utkast, i håp om at jeg skulle få noen ville protester eller store spørsmålstegn. Men mennesker i dag er ofte svært dannede og høflige og kommer ikke med umiddelbar kritikk, så denne fasen ble ikke så fruktbar som jeg hadde håpet. Men det er likevel alltid nyttig å høre en tekst lest. Håpet var også at aktørene ble mer kjent med historien og forsto hva som foregikk og kunne bære den videre på scenen. Det var varierende suksess med dette på dette stadiet, og det kan være at jeg må være mye tydeligere når jeg ber noen om å delta. Kanskje man må insistere på tilbakemelding og be pent og høflig? For å summere svaret om regivalg så kan det summeres i at jeg prøvde å få alle aktørene delaktig i manusprosessen og historiefortellingen og bli entusiastiske med mine uvanlige valg om å bruke lydinnspillinger i mange scener.
Håper dette ga en innsikt i prosessen rundt produksjonen av «De Dødes tjern» på Bærum kulturhus scene Underhuset våren 2022.
