Innen Viken Idrettskrets jobber en helt unik mann – svenske Johan Conradson. Han er et orakel på frivillig organisering, og jeg går og tenker på om det går an å etablere et nytt Norsk Teaterråd og hvorfor det å samle amatørteaterteltet i Norge alltid har vært kronglete.
En dag i juni 2022 sendte jeg Johan noen spørsmål på mail:
- Er SATS en del av idrettsforbundet, eller faller det utenfor fordi det er en privateid bedrift?
- Hvorfor faller ikke SATS inn under folkehelsepolitikken, de har 300 000 medlem? (Håndball og ski har hver ca. 140 000 medlemmer, og fotball ligger på ca. 360 000)
- Hva med et privateid fotballag, er de med i Norsk Idrettsforbund?
Svarene trodde jeg kunne forklare meg hvorfor det i perioder helt siden 1945 har vært vanskelig å samle amatørteaterfeltet i Norge. Hvorfor ikke sammenligne kompetanseytende nasjonale -og regionale fagsentre innen teater med SATS sitt arbeid innen idretten? Jeg vil forstå hvorfor SATS ikke er med i en overbyggende, demokratisk paraplyorganisasjon, eller passer inn – det er jo et helt nytt idrettsfenomen av vår tid for voksne! SATS er et medlemsbasert, privat aksjeselskap. Johan svarer følgende:
«SATS er en bedrift og følgelig ikke en del av Idrettsforbundet. Det er kun medlemsstyrte og selveiende foreninger som kan være medlemmer av Idrettsforbundet».
Hva er et medlemskap?
Et medlemskap i SATS gir enkeltpersoner tilgang på ytelser, men de er ikke del av en demokratisk organisasjon. Medlemmene har ingen direkte innflytelse og makt på hva SATS driver med, og medlemmene trenger ikke å ta noe form for ansvar. Medlemslistene er et kunderegister, og kundedataene påvirker SATS sine valg ut fra vaner og ønsker til kundene.
Flere av kulturlivets organisasjoner har en tendens til å prøve å både være demokratisk og profesjonelle tjenesteytende i samme felt. Hvilken interesser tjener du da, og hva prioriterer du først? Er teatergruppen kunde eller medlem? Flere og flere shopper medlemsskap til våre barn i idrettlag og teatergrupper som kunder i en butikk.
Frivilligheten prøver å jobbe for felles saker og goder
SATS driver ikke med kampanjer for barn og ungdom (aldersgrensen er 14 år), de jobber ikke direkte med å skape integrering eller unngå ekskludering. De utvikler ikke generelle verktøy for klubboppbygging. SATS vil øke kundemassen og må tjene penger for å driftes. De besitter ikke lisenser, bedriver ikke dommeropplæring, bygger ikke idrettsanlegg og tar ikke ansvar for folkehelsen i Norge. De er ikke del av et felles nasjonalt og internasjonalt arbeid med konkurranser, cuper og serier. Idrettsforbundet utfører fellesoppgaver for alle frivillige idrettslag og særforbund, og skaper nye fellestiltak etter behov fra sine medlemmer. De får offentlige midler til dette, og i tillegg får de prosjektmidler til tiltak for uorganiserte.
I våres overhørte jeg noen byråkrater i fylkeskommunen si:
«Jeg er bekymret over at idrettsorganiseringen i Viken begynner å bli for sterke og mektige, og dermed forlanger for mye på egne premisser. De er landets beste på sitt felt».
En statsansatt byråkrat plumpet ut med denne uttalelsen i desember 2021:
«Hvis profesjonelle teaterfolk i frigrupper må bruke fritida si på søknader og rapporter er det helt uhørt å bevilge midler til driftsstillinger i amatørteaterorganisasjoner for samme type oppgave for amatørteateret».
En frigruppe er en bedrift, og en amatørteaterorganisasjon er et nettverk eller et felles åpent demokratisk tiltak – og de bør ikke kostes under samme teppe.
Bevilgere og oppdragsgivere styrer mer enn vi tror i kulturlivet?
Av og til vet jeg ikke helt hvem som egentlig styrer regionale og nasjonale organisasjoner i amatørteaterfeltet. Fylkeskommunene, eller andre økonomiske bidragsytere, overstyrer lett demokratiet i foreninger innen kultur. Det er bare å si for bidragsyter: «Følg vår plan ellers så får dere ikke penger! Vi har andre planer enn å støtte dere!»
Selvstendig tanker og planer seiler gjerne sin egen sjø i amatørteaterfeltet – og i resten av kulturfeltet. Det er ingen storhetstid for fellesorganisasjoner innen kultur, og det å mele sin egen kake er blitt en fordel. Overordnede planer får heller ingen god start. Se hvordan Kulturmelding fra 2019 strandet allerede i 2020, uansett innhold.
Jeg mener mye av grunnen ligger til overstyring av kulturen i Norge er fordi de er avhengig av offentlig styrt støtte. Det er ikke SATS, men de har ingen grunnide om å bidrar i et fellesskap. Bidragsyterne setter krav og følger sine vedtak. Jeg mener påvirkningen blir tydelig hvis bidragsyter gir, eller eier mer, enn 30 %. Mange kulturtiltak i Norge er nesten 100% offentlig støttet eller eid. Det er veldig bra, men demokratiske og selvstendige foreninger faller igjennom i den styringsmodellen.
Viken Teaterråd fikk i fjor frie midler på nesten 200 000 gjennom mva-refusjon. Det var en unik gave til våre egne satsninger.
Støtteordningene styrer mer enn vi tror i kulturlivet?
Amatørteaterfeltet er blitt mer og mer avhengig av å tilpasse seg retningslinjer og formål i støtteordninger, enten ordningen ligger i Gjensidigestiftelsen (privat) eller Norsk Kulturråd (offentlig). Det interessante her er svaret til Johan på hvordan Idretten håndtere maktbalansen:
«Det finnes ikke privateide fotballag i Norge, selv om en kan få inntrykk av det via pressen. Det er ofte en bedrift som «eier» spillerne, men selve klubben må være styrt av medlemmer, og det er relativt strenge regler for hvem som får sitte i styrer.»
Et fotballag kan sammenlignes med et amatørteater med innleid profesjonell hjelp der de profesjonelle, eller de offentlige bidragsyterne, ikke er en del av styret eller er medeiere. Johan sier om nasjonale og regionale foreninger i amatørteaterfeltet:
«Hos oss hadde, basert på det du beskrev, disse typene organisasjoner ikke kunnet være medlemmer av idretten».
Idretten har flere typer aktører i Norge. Profesjonaliserte amatørteatersentre er viktige for feltet, og kommuner og stiftelser skal for eksempel drifte spel. Den iherdige iveren i å samle alle de som bedriver amatørteater i Norge kan kanskje forklare hvorfor det har gått galt. Norsk amatørteaterfelt har hatt en evig lang diskusjon om amatør og profesjonell, men dette er ikke bare et fenomen i Norge. I Danmark ville de på 1900-tallet bli kvitt dilletantene på bygda i amatørteateret. Ønske var å øke den faglig kvaliteten med etablering av en nasjonale teaterorganisasjon. Dilletanter betydde det upleide og uforpliktende fuskeri (s. 33; Amatørteater i Norden 1986). Fenomenet professor i teater, John Nygaard, ville beskrevet som den evige konflikten mellom by og land – og mellom folkelig kultur og finkultur/kunst.
I Norge var deler av amatørteaterbevegelsen på 1900-tallet en pådriver (eller ble politisk misbrukt og lurt til) etableringen av profesjonelle scener i regioner og landsdeler i Norge. Feltet må vende blikket en annen vei. Problemet er å få med seg politikere og byråkrater på regionalt og nasjonalt plan for det frivillige feltet innen teater, og få oss ut av festtaler over til reel handling i budsjett og planverk.
Hva om et Norsk Teaterråd tok formålsparagrafen til Norsk Idrettsforbund?
Se hva som skjer hvis teaterfeltet skulle bruke Norsk Idrettsforbund sitt hovedmål. Norsk Teaterråd sitt hovedfokus ville vært:
«Norsk Teaterråd skal arbeide for at alle mennesker gis mulighet til å utøve teater ut fra sine ønsker og behov, og uten å bli utsatt for usaklig og uforholdsmessig forskjellsbehandling.
Norsk Teaterråd skal være en positiv verdiskaper for individ og samfunn og dermed styrke sin posisjon som folkebevegelse og drivkraft i samfunnet.
Norsk Teaterråd sitt arbeid skal preges av frivillighet, demokrati, lojalitet og likeverd. All teateraktivitet skal bygge på grunnverdier som teaterglede, fellesskap, helse og ærlighet.»
I idretten er ikke elitesatsning og profesjonalisering av klubber eller enkeltutøvere hovedmålet. Der er ett av mange satsninger, og alt faller innunder en helhetstenkning, Det finnes sterke krefter for ensidig elitefokus i idretten, men de har ikke hovedrollen. Proffene er ikke hovedgrunnen for at Norsk Idrettsforbund får offentlige midler. SATS kunne aldri hatt denne formålsparagrafen, de skal mette et marked.
Hvordan håndtere byråkratiseringen av norsk kulturliv?
Hva skjer når mesteparten av kulturen vår kvaltitetssikret av byråkratet gjennom søknader og ikke av foreningenes felles nyansert opplæring, arenaer, tiltak, tilretteleggelse, kursing og tett oppfølging? Hvor langt kan dette gå i forhold til et sunt og selvstendig teaterfelt?
I tillegg til en nasjonal paraplyorganisasjon i amatørteaterfeltet trengs spesialtilpassede fagsentre (som SATS), organisasjoner som har teater som en av sine aktiviteter (som sjakk i kulturskolen eller bygdeungdomslaget) eller offentlige utdanningsinstitusjoner (som idrettslinjer). De er uunnværlig og viktig. Men det må være en fornuftig likevekt i offentlige bevilgninger til det frivillige organiserte teaterfeltet og andre ikke-demokratiske aktører. De udemokratiske teaterorganisjonene er ikke mer proffe enn de demokratisk oppbygde, de er derimot skremmende like.
Offentlig støtte har ringvirkninger for amatørteaterfeltet uansett sum, om den følger gamle vaner eller forandres, er skjevt fordelt eller blir utgjevnet. Hvis støtte ikke fungerer lengre er det på tide med en oppvask, men da må bidragsyter inne kultur ikke bare se søkerne i sømmene, men også seg selv og sitt virke og funksjon. Satsingen og tyngden i bevilgninger til barne- og ungdomskultur har fungert. Det har forandret amatørteaterfeltet dramatisk på få tiår, og andre deler av teaterfeltet fra frigrupper til Nationalteatret. Noen opplever det som magisk og riktig, mens andre kan mene det skaper en uheldig og alvorlig ubalanse.
Et nytt Norsk Teaterråd trenger ikke å være for hele feltet og for alle aktører.
Et fotballag kan ha en egen avtale om personlig trening for sine spillere på SATS, og SATS i Norge samarbeider med Idrettshøgskolen. De er samarbeidspartnere, men dette blandes ikke inn i organiseringen av Idrettsforbundet. Viken Teaterråd deler ut prosjektstøtte for fylkeskommunen uten at noen derfra sitter i styret vårt, eller i utdelingskomiteen. Norsk revysenter hadde på bestilling et revydoktorprosjekt i Viken. En stiftelse tilbyr et teateroppdrag til en demokratiske organisasjon, betalt med offentlige midler.
Jeg har troen på et nytt Norsk Teaterråd. Men et nytt Norsk Teaterråd kan ikke være for hele teaterfeltet. Alle organisasjoner, teatre, foretak og bedrifter innen teater kan samarbeide og være del av forskjellige nettverk med gjensidige avtaler. Profesjonelle og amatører er avhengig av hverandre for å overleve, skape rekruttering og nyskaping – og for å bevare kulturarv og fag.
Til slutt, jeg er en kvinne på 55 år med en lang idrettshistorie i organisert idrett fra min ungdom. I voksen alder har jeg gitt diverse idrettslag mitt frivillig bidrag gjennom min sønns medlemsskap. Jeg faller utenfor tilbudet til lagene og Idrettsforbundet, og har i minst 15 år gått på SATS. Det ligger ingen konflikt i det.
